Når media sluker sorgen

Nå vil noen syns jeg blir vel personlig eller mener dette jeg nå skriver er upassende . ,men jeg vil bare forsøke å si ørlite om hvordan det er å være på innsiden av noe andre ser på utsiden. Og i disse valgkampsdager er rettssysteme og psykiatrien og dertil media noe jeg bryr meg om og har kjent på kroppen. Derfor!  Hvordan er det å ha vært en del av saken media skriver om? Ting som setter dype spor for enketl personer, men som kun er nok en sak andre leser ved frokostbordet og muligens har glemt til lunch. Til min agenda. I november 1994 ble min mor brutalt drept og funnet bak en garasje innpakket i plast og sengetøy.

Jeg var 17 r og min lillesøster 8. vi var barn! Vi var umyndige og sårbare for den grusomheten verden viste oss. Vi var helt uten kontroll over hva avisene eller fjernsynet sa og mente om vår mor. Vår mor ble omtalt som avdøde,liket, kvinnen,tobarnsmoren som ble myrdet. Vi ble omtalt som pårørende og etterlatte barn. “Drapsofferet etterlot seg to mindreårige barn”. Ja, vi var barn, vi var de som mistet vår mamma. Jeg husker jeg tenkte en snodig tanke når jeg leste VG. Etterlot seg to barn?? Det var da ikke hun som etterlot seg….det var en mann som BESTEMTE seg for at vi skulle bli morløse barn. Det var ikke hennes valg. Det var noen som hadde tatt livet av min mamma! Noen ville hun ikke skulle være vår mamma! Det var da det begynte å gå opp for meg hva som hadde skjedd i alt kaoset med politi,media,nærmilø osv. min mamma var ikke mer og det jeg fikk vite om henne var det som sto i avisene. Ikke stemte alt heller og vi hadde ingenting vi skulle sagt. Vi måtte i noen situasjoner svare for vår mor.

Spørsmål om ting, hvor vårt svar var noe annet enn hva media sa… da kunne responsen bli: ja, jeg hører du sier det, men det er ikke det jeg leste i avisen! Nei vel.. da var den konklusjonen satt. Det stå da vitterlig noe annet i avisen enn hva vi sa. Til og med alderen hennes har jeg måtte diskutere fordi Dagbladet skrev en annen alder enn det som var riktig. Ikke viktig detalj, men for en 17 åring er det viktig! Alle ting om mamma var viktig! Og jeg ville det skulle være rett. Media slukte sorgen vår. Den slukte all ro vi trengte til fordel for nyheter og sensasjoner.( ved tidspunktet dette skjedde var det lite overskrifter om drap i Norge, noe som gjorde dekningen større enn hva den ville vært i dag) . bilder,historier,karaterisker ang min mor fløt rund overalt. Krisepsykiatrien besto av en natt hvor jeg fikk servert druer på lensmannskontoret mens folk gikk ut og inn. Den dagen hun ble funnet glemmer jeg aldri. Jeg var med min mors mor for å hente pizza og vi forsto fort at det hadde skjedd noe i mammas firemannsbolig. Det var Kripos,politi,TV2,NRK,VG og jeg vet ikke hva rundt min mors hus. Skuelysten og forferdede naboer så langt øye kunne se.

Ett barn og hans far hadde funnet ett kvinnelik når de skulle hente en stige bak garasjen. Klart det gjør naboene redde. Min mormor gikk til en politimann og sier: jeg er redd det er datteren min. han ber oss reise til lensmannskontoret, noe vi gjør. Der blir vi fortalt at liket ikke er identifisert foreløpig, men ville vite en del om mamma. Vi svarte så godt vi kunne og vi var redde. Jeg husker han sa at vi skulle få beskjed uansett. Men ikke på tlf,da ved oppmøte i tilfelle. Vi dro hjem og den mest grusomme telefonen kom: det er Solveig som er drept. Vi måtte komme på lensmannskontoret igjen. Det var sjokk,sorg,fortvilelse,frykt og ett kaos uten sidestykke. Vi ankom og jeg husker ikke alt. Men jeg gråt ikke. Det var ikke rom for det. Det var ikke plass til tårer ….da! På Tv var det bilde av mamma som møtte meg med en gang vi kom hjem. Bilde av det som var den mammaen min som ikke kunne puste lenger. Hun var blitt stille…min mor som jeg elsket så høyt. Stille ….og nå visste hele “verden” det samtidig med meg. Alle visste og ingen kunne se at det de skrev om henne laget spor. Spor fordi vi ikke fikk sorgen. Vi fikk media. Vi fikk ingen psykiatrisk hjelp, vi fikk avisene. Vi fikk ikke klemmer på gata, vi fikk mennesker som latet som de ikke så oss. De visste antagelig ikke hva de skulle si, men jeg visste at de slukte avisene når de kom hjem. Mamma kom aldri hjem igjen. Drapsmannen rømte to ganger fra Ila. Ene gange var jeg og en venninne på bensinstasjonen og jeg skvetter til fordi på framsiden av avisen var det : Farlig fange på rømmen! Soner for drap på tobarnsmor.

Og igjen ett bilde av mamma. Ingen ga oss beskjed om at han hadde rømt. Ingen av gangene fikk vi beskjed. Jeg ringte selv til Asker og Bærum politikammer og samtalen forløp omtrent slik: hei mitt navn er …. Min mors drapsmann har rømt. Hvorfor har ingen sagt fra? Hvor er han? Er det farlig for oss? Svaret var omtrent slik: beklager,men vi kan ikke opplyse noe som helst fordi du ikke er pårørende. Jeg: Hæ? Jeg er pårørende! Ja, men ikke til drapsmannen. Det er kun drapsmannens pårørende som får beskjed, ikke offerets. Jeg og vi ble degradert til mannen i gata som leste de samme overskriftene som oss….men vi hadde hele følelsesregisteret med oss. Og igjen null kontroll over hva som skjedde. Jeg var livredd. Så redd at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var myndig og bodde alene. Ingen psykiatriske tjenester eller noe ble koblet inn. Frykten og tankespinnet var ett helvete. Det tok flere dager og flere avisskriverier ang rømlingen. Nå var de blitt til mindre notiser. Da han ble tatt andre gangen hadde han begått ett bevæpnet ran manes han var ute. Det var straffbart. Men første gangen han rømte var de fire stk som klippet seg ut av gjerde på Ila og det er intet straffbart forhold i Norge å rømme. Det er ikke straffbart å forsøke å nå sin frihet fikk jeg høre. Han kunne få inndratt ander goder, men ikke få lenger tid i fengselet. Han ble for øvrig dømt til 10 års fengsel og slapp ut julen 2000. det vil si at han sonet 5 og ett halvt års fengsel. Under seks år for å ha tatt min mors liv. Ett liv som betydde alt for to barn og to foreldre og søsken som ikke skulle ha opplevd den smerten. Som “kompensasjon” ble jeg og min søster tilgodesett med femtitusen i erstatning. Vi kunne ikke kjøpe mamma tilbake uansett hvor mye penger vi hadde fått, men det ble likevel ett hån for oss. I samme år skjedde ett annet lignende drap,der fikk barna femhundretusen i erstatning. Var vår mamma mindre verdt enn deres mamma? Eller var det vi som var mindre verdt? Hvem setter prisen på ett menneskeliv? Var det fordi at på tidspunktet drapet skjedde på så bodde ingen av oss to barna hjemme fordi mamma slet? Uansett var hun fortsatt vår mamma. Vår uerstattelige mamma. Tilbake til media. Jeg hatet media,aviser,nyheter og jeg hatet filmer hvor drap var underholdning. Jeg stolte ikke på noe av det som sto og jeg stolte ikke på noen mennesker. Rettssystemet stolte jeg aller minst på og har ikke respekt for deres avgjørelse den dag i dag. I norges lover er det 21 år for drap. Hvorfor fikk “vår” drapsmann bare halvparten? Var det annerledes med vår mor enn andre myrdede personer? Psykiatrien kunne jeg skrevet ett eget kapitel om. Jeg opplever at jeg ikke blir trodd på at min mor ble myrdet!

Jeg må bevise at så har skjedd. Dette henger samens med flere av de diagnosene jeg har fått etter de traumer jeg opplevde. Men min mamma ble drept og alle visste det samtidig med meg, ingen stilte opp og straffen var mild. Jeg stemmer på det partiet jeg syns har mest rettferdige meninger om det meste jeg ser på som verdifullt for vårt land. Men ingen av partiene ser hva som burde skje med rettssystemet. I Dg kan du få høyere straff for ran enn for drap. Dessuten lar media ting bli underholdning. Hva med Toska som er dømt for drap? Han blir tullet med og ufarliggjort i humorprogram med lusekofte. Har noen tenkt på hva det gjør med enken og resten av familien? Tenker de på hva den type lørdagsunderholdning gjør med de som har mistet sin kjære på den mest grusomme måten? Nopp…vi er oss selv nærmest. Og de som ble “ stille” og avisoverskrifter….de er det kun vi som druknet i kaoset som nå sørger over. innsiden og allikevel på utsiden? Media er en bra ting. Det er ytringsfrihet på høyt hold og i Norge har vi høy terskel for hva vi IKKE har lov til å utrykke oss om. Vi blir sjeldent sensurert om hva vi opplever eller mener, på godt og vondt. Det har mange fordeler. Vi har nyhetene servert i det de skjer, vi har alt inn i stua om hva som foregår rundt om kring i verden og i vårt daglige miljø. Det gjør oss samfunnsengasjerte og opplyste om dagens situasjon rundt forbi. Samtidig som vi fleste vil jeg tro er oss selv nærmest. Eksempelvis vil vi lettere “legge merke til” overskrifter om lovbrudd hos naboen enn gassangrep i Syria. Dette kan også være ett utrykk for det vi ikke klarer å forstå eller forholde oss til. Det blir for fjernet og uvirkelig for oss i vårt beskytta land. Men det er ting vi IKKE er gode på her i landet. Ting som for meg som har kjent det på kroppen synes kynisk og mer eller mindre en flyktig sensasjon enn den sorgen det faktisk var og er. Jeg tror vi har det bra i Norge,men det ER ting vi bør gjøre noe med. Mammaen min eller andre drapsoffere kommer aldri tilbake,men det skal ikke være “lov” å ta noens liv og det skal ikke være lov å bruke det som underholdning og det bør være påbudt med hjelp til de som står igjen. Og pressens faglige utvalg bør ta sine vær varsom regler vel mer i hu. Vi hadde kanskje vært spart for mye om vi ikke druknet i kaoset og hatt en følelse av rettferdighet for den mammaen som i dag kunne vært mormor! Nå vil noen syns jeg blir vel personlig eller mener dette jeg nå skriver er upassende . ,men jeg vil bare forsøke å si ørlite om hvordan det er å være på innsiden av noe andre ser på utsiden. Og i disse valgkampsdager er rettssysteme og psykiatrien og dertil media noe jeg bryr meg om og har kjent på kroppen. Derfor!  Hvordan er det å ha vært en del av saken media skriver om? Ting som setter dype spor for enketl personer, men som kun er nok en sak andre leser ved frokostbordet og muligens har glemt til lunch. Til min agenda. I november 1994 ble min mor brutalt drept og funnet bak en garasje innpakket i plast og sengetøy. Jeg var 17 r og min lillesøster 8. vi var barn! Vi var umyndige og sårbare for den grusomheten verden viste oss. Vi var helt uten kontroll over hva avisene eller fjernsynet sa og mente om vår mor. Vår mor ble omtalt som avdøde,liket, kvinnen,tobarnsmoren som ble myrdet. Vi ble omtalt som pårørende og etterlatte barn. “Drapsofferet etterlot seg to mindreårige barn”. Ja, vi var barn, vi var de som mistet vår mamma. Jeg husker jeg tenkte en snodig tanke når jeg leste VG. Etterlot seg to barn?? Det var da ikke hun som etterlot seg….det var en mann som BESTEMTE seg for at vi skulle bli morløse barn. Det var ikke hennes valg. Det var noen som hadde tatt livet av min mamma! Noen ville hun ikke skulle være vår mamma! Det var da det begynte å gå opp for meg hva som hadde skjedd i alt kaoset med politi,media,nærmilø osv. min mamma var ikke mer og det jeg fikk vite om henne var det som sto i avisene. Ikke stemte alt heller og vi hadde ingenting vi skulle sagt. Vi måtte i noen situasjoner svare for vår mor. Spørsmål om ting, hvor vårt svar var noe annet enn hva media sa… da kunne responsen bli: ja, jeg hører du sier det, men det er ikke det jeg leste i avisen! Nei vel.. da var den konklusjonen satt. Det stå da vitterlig noe annet i avisen enn hva vi sa. Til og med alderen hennes har jeg måtte diskutere fordi Dagbladet skrev en annen alder enn det som var riktig. Ikke viktig detalj, men for en 17 åring er det viktig! Alle ting om mamma var viktig! Og jeg ville det skulle være rett. Media slukte sorgen vår. Den slukte all ro vi trengte til fordel for nyheter og sensasjoner.( ved tidspunktet dette skjedde var det lite overskrifter om drap i Norge, noe som gjorde dekningen større enn hva den ville vært i dag) . bilder,historier,karaterisker ang min mor fløt rund overalt. Krisepsykiatrien besto av en natt hvor jeg fikk servert druer på lensmannskontoret mens folk gikk ut og inn. Den dagen hun ble funnet glemmer jeg aldri. Jeg var med min mors mor for å hente pizza og vi forsto fort at det hadde skjedd noe i mammas firemannsbolig. Det var Kripos,politi,TV2,NRK,VG og jeg vet ikke hva rundt min mors hus. Skuelysten og forferdede naboer så langt øye kunne se. Ett barn og hans far hadde funnet ett kvinnelik når de skulle hente en stige bak garasjen. Klart det gjør naboene redde. Min mormor gikk til en politimann og sier: jeg er redd det er datteren min. han ber oss reise til lensmannskontoret, noe vi gjør. Der blir vi fortalt at liket ikke er identifisert foreløpig, men ville vite en del om mamma. Vi svarte så godt vi kunne og vi var redde. Jeg husker han sa at vi skulle få beskjed uansett. Men ikke på tlf,da ved oppmøte i tilfelle. Vi dro hjem og den mest grusomme telefonen kom: det er Solveig som er drept. Vi måtte komme på lensmannskontoret igjen. Det var sjokk,sorg,fortvilelse,frykt og ett kaos uten sidestykke. Vi ankom og jeg husker ikke alt. Men jeg gråt ikke. Det var ikke rom for det. Det var ikke plass til tårer ….da! På Tv var det bilde av mamma som møtte meg med en gang vi kom hjem. Bilde av det som var den mammaen min som ikke kunne puste lenger. Hun var blitt stille…min mor som jeg elsket så høyt. Stille ….og nå visste hele “verden” det samtidig med meg. Alle visste og ingen kunne se at det de skrev om henne laget spor. Spor fordi vi ikke fikk sorgen. Vi fikk media. Vi fikk ingen psykiatrisk hjelp, vi fikk avisene. Vi fikk ikke klemmer på gata, vi fikk mennesker som latet som de ikke så oss. De visste antagelig ikke hva de skulle si, men jeg visste at de slukte avisene når de kom hjem. Mamma kom aldri hjem igjen. Drapsmannen rømte to ganger fra Ila. Ene gange var jeg og en venninne på bensinstasjonen og jeg skvetter til fordi på framsiden av avisen var det : Farlig fange på rømmen! Soner for drap på tobarnsmor. Og igjen ett bilde av mamma. Ingen ga oss beskjed om at han hadde rømt. Ingen av gangene fikk vi beskjed. Jeg ringte selv til Asker og Bærum politikammer og samtalen forløp omtrent slik: hei mitt navn er …. Min mors drapsmann har rømt. Hvorfor har ingen sagt fra? Hvor er han? Er det farlig for oss? Svaret var omtrent slik: beklager,men vi kan ikke opplyse noe som helst fordi du ikke er pårørende. Jeg: Hæ? Jeg er pårørende! Ja, men ikke til drapsmannen. Det er kun drapsmannens pårørende som får beskjed, ikke offerets. Jeg og vi ble degradert til mannen i gata som leste de samme overskriftene som oss….men vi hadde hele følelsesregisteret med oss. Og igjen null kontroll over hva som skjedde. Jeg var livredd. Så redd at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var myndig og bodde alene. Ingen psykiatriske tjenester eller noe ble koblet inn. Frykten og tankespinnet var ett helvete. Det tok flere dager og flere avisskriverier ang rømlingen. Nå var de blitt til mindre notiser. Da han ble tatt andre gangen hadde han begått ett bevæpnet ran manes han var ute. Det var straffbart. Men første gangen han rømte var de fire stk som klippet seg ut av gjerde på Ila og det er intet straffbart forhold i Norge å rømme. Det er ikke straffbart å forsøke å nå sin frihet fikk jeg høre. Han kunne få inndratt ander goder, men ikke få lenger tid i fengselet. Han ble for øvrig dømt til 10 års fengsel og slapp ut julen 2000. det vil si at han sonet 5 og ett halvt års fengsel. Under seks år for å ha tatt min mors liv. Ett liv som betydde alt for to barn og to foreldre og søsken som ikke skulle ha opplevd den smerten. Som “kompensasjon” ble jeg og min søster tilgodesett med femtitusen i erstatning. Vi kunne ikke kjøpe mamma tilbake uansett hvor mye penger vi hadde fått, men det ble likevel ett hån for oss. I samme år skjedde ett annet lignende drap,der fikk barna femhundretusen i erstatning. Var vår mamma mindre verdt enn deres mamma? Eller var det vi som var mindre verdt? Hvem setter prisen på ett menneskeliv? Var det fordi at på tidspunktet drapet skjedde på så bodde ingen av oss to barna hjemme fordi mamma slet? Uansett var hun fortsatt vår mamma. Vår uerstattelige mamma. Tilbake til media. Jeg hatet media,aviser,nyheter og jeg hatet filmer hvor drap var underholdning. Jeg stolte ikke på noe av det som sto og jeg stolte ikke på noen mennesker. Rettssystemet stolte jeg aller minst på og har ikke respekt for deres avgjørelse den dag i dag. I norges lover er det 21 år for drap. Hvorfor fikk “vår” drapsmann bare halvparten? Var det annerledes med vår mor enn andre myrdede personer? Psykiatrien kunne jeg skrevet ett eget kapitel om. Jeg opplever at jeg ikke blir trodd på at min mor ble myrdet! Jeg må bevise at så har skjedd. Dette henger samens med flere av de diagnosene jeg har fått etter de traumer jeg opplevde. Men min mamma ble drept og alle visste det samtidig med meg, ingen stilte opp og straffen var mild. Jeg stemmer på det partiet jeg syns har mest rettferdige meninger om det meste jeg ser på som verdifullt for vårt land. Men ingen av partiene ser hva som burde skje med rettssystemet. I Dg kan du få høyere straff for ran enn for drap. Dessuten lar media ting bli underholdning. Hva med Toska som er dømt for drap? Han blir tullet med og ufarliggjort i humorprogram med lusekofte. Har noen tenkt på hva det gjør med enken og resten av familien? Tenker de på hva den type lørdagsunderholdning gjør med de som har mistet sin kjære på den mest grusomme måten? Nopp…vi er oss selv nærmest. Og de som ble “ stille” og avisoverskrifter….de er det kun vi som druknet i kaoset som nå sørger over. innsiden og allikevel på utsiden? Media er en bra ting. Det er ytringsfrihet på høyt hold og i Norge har vi høy terskel for hva vi IKKE har lov til å utrykke oss om. Vi blir sjeldent sensurert om hva vi opplever eller mener, på godt og vondt. Det har mange fordeler. Vi har nyhetene servert i det de skjer, vi har alt inn i stua om hva som foregår rundt om kring i verden og i vårt daglige miljø. Det gjør oss samfunnsengasjerte og opplyste om dagens situasjon rundt forbi. Samtidig som vi fleste vil jeg tro er oss selv nærmest. Eksempelvis vil vi lettere “legge merke til” overskrifter om lovbrudd hos naboen enn gassangrep i Syria. Dette kan også være ett utrykk for det vi ikke klarer å forstå eller forholde oss til. Det blir for fjernet og uvirkelig for oss i vårt beskytta land. Men det er ting vi IKKE er gode på her i landet. Ting som for meg som har kjent det på kroppen synes kynisk og mer eller mindre en flyktig sensasjon enn den sorgen det faktisk var og er. Jeg tror vi har det bra i Norge,men det ER ting vi bør gjøre noe med. Mammaen min eller andre drapsoffere kommer aldri tilbake,men det skal ikke være “lov” å ta noens liv og det skal ikke være lov å bruke det som underholdning og det bør være påbudt med hjelp til de som står igjen. Og pressens faglige utvalg bør ta sine vær varsom regler vel mer i hu. Vi hadde kanskje vært spart for mye om vi ikke druknet i kaoset og hatt en følelse av rettferdighet for den mammaen som i dag kunne vært mormor.

1 thought on “Når media sluker sorgen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s